La meg få stille deg et spørsmål: Hva tror du er viktigst når du skal lære deg et nytt språk: 
   å lære fakta om språket?
      eller å begynne å bruke språket aktivt?

En av de mest revolusjonerende og overraskende oppdagelser som språkforskningen har gjort de siste tiår er at sammenhengen mellom disse to former for læring er liten.

Å lære fakta om et språk – som å pugge grammatikkregler – hjelper ganske lite på den praktiske bruken av språket. Når du hører noen snakke kasakhstansk og ønsker å forstå hva personen sier, så hjelper det overraskende lite hvor mange gloser du har pugget eller bøyningsrekker du har lært deg, for du har ikke tid til å slå opp ordene du hører i din mentale ‘ordbok’.

Når noen snakker til deg med en hastighet på kanskje 100 ord i minuttet (vanlig samtale), rekker du rett og slett ikke å bruke glosene og grammatikkreglene du pugget for å tolke hva som blir sagt.

Når du bruker et språk aktivt, slik som når du skal lytte, lese eller snakke på kasakhstansk, så bruker du i stedet språkøret ditt, en innebygd og utrolig kjapp språkprosessor i hjernen. Denne delen av hjernen er i stand til å tolke et fremmedspråk lynkjapt, slik at du i real-time kan forstå hva som sies og selv produsere setninger på fremmedspråket.

Bare tenk på et språk du allerede behersker, som norsk eller engelsk. Når du bruker det språket, må du da tenke på hva ordene betyr glose for glose, eller konsultere grammatikkregler du har lært deg? Selvsagt ikke.

Det hender vi blir i tvil og vi ikke får noe sikkert svar fra språkøret, f.eks. mens vi skriver, og da er det kjekt å kunne grammatikkreglene og ‘slå opp’ i regel-hukommelsen. Men dette er unntakene. 99% av språkbruken styres intuitivt og i real-time av språkøret og ikke ved å konsultere grammatikkregler vi har pugget.

Det er her så mange språklærere og språkkurs fokuserer feil. De legger for mye vekt på grammatikk-regler og den analytiske delen av hjernen, og for lite tid på å øve opp språkøret ditt så du faktisk forstår hva som blir sagt.